MISJONENS HISTORIE

Kort misjonshistorie.

(Noen spredte trekk i misjonshistorien, som må utfylles senere.)
”Det begynte i Jerusalem”, slik begynner Foster sin misjonshistorie. Utgangspunktet er der, i Jesu gjerning på korset og senere hans befaling til sine venner om å gå ut. Og det står klart i Apg 1,8 at de skulle være vitner ”både i Jerusalem og i hele Juda… like til jordens ende”. Og det harmonerer med Jesu ord i Luk 24,47: de skulle forkynne omvendelse og syndenes forlatelse (dvs. frelse) ”fra Jerusalem av”. Det var utgangspunktet.

Selve arbeidet og utførelsen av ordren har gått i bølgedaler ned gjennom tidene. Noen ganger var det mye aktivitet og trolig mye nød for hedningene. Andre ganger var fjorden stille, og få eller ingen kom i havn med en fiskedrett.


Utviklingslinjer i misjonshistorien.[1]
1. År 30-500: Den gresk-romerske verden blir kristnet.
Kr.dommen blir befestet i martyrtiden. Etter gammelt: 10 store forfølgelser.
Full religionsfrihet år 313. Keiser Konstantin den store.
Kr.d. statsreligion i 380.

Det var trolig 10% kristne i år 400 i Romerriket, el. Rundt Middelhavet.
Misjonsfeltet i denne tid var det søtlige Middelhav og Rom.
Hemmeligheten var: Budskapet

Et hellig liv
Iver etter å vinne nye.

Corpus Christianum.

Stat og kirke sammen, ved Konstantin. Dette har vart helt til nå til en viss grad, noen steder: Kirken blir støttet av ytre krefter, som staten.
Kirken gjorde lite for å utbre evangeliet, men den vokste likevel!

Grunnen kan være: Monoteisme: de trodde på en personlig Gud som hadde omsorg for folk, han var historiens herre som styrte og grep inn, de fikk løfte om udødelighet, og kirken var et hjem der kjærligheten rådde.

Preken og forkynnelse i denne tid: Forkast avgudene, tro på den ene sanne Gud, og de underviste om Jesus, hvem han var og hva han gjorde. Og gjennom alt var deres eget vitnesbyrd med: at de hadde opplevd dette.

Sjølbevissthet var et tegn for de kristne. Tertullian sa: Vi har erobret alt dere har, unntatt templene.

Brevet til Diognet: De kristne er ikke forskjellige fra andre mennesker… men de er pilgrimer, deres borgerskap er i himmelen, fienden har ingen grunn til å hate dem…

Etter at statskirken kom, ble misjonen en del av selve kirken, med vekt på samfunns-og folkekristning. Den ble en politisk faktor, for kulturen. Det gjorde til mer tiltrekkende, MEN førte til sammenblanding av åndelige og materielle interesser.

Viktig var Chrysostomos for misjonen. I en preken sier han: Skulle ønske det var hedninger her, så de kunne lære å kjenne den korsfestedes makt. Å undervise barbarer … er kirkens pryd… det er vitnesbyrd om troens makt.

Også Augustin i ”De civitate Dei”, og Wulfila, misjonær og bibeloversetter, blant goterne.
Resultatet: Rommerriket var offisielt kristent. Og hadde innflytelse uten for grensene, Irland til India og Etiopia.

2. År 500-1500: Resultater i vest og mislykte forsøk i øst.

Kirken tok bevisst opp misjonsarbeid i Asia og Europa. Bare i vest ble det store resultater, men også forsøk i øst.

KINA. Munken Alopen fra Persia i 635. Denne martyrkirke hadde før drevet misjon i India. Denne syriske kirke - ”nestorianermisjon” fikk store resultatet i Kina.Ei steintavle i Sian fra 781 ble funnet i 1623 forteller om det. Den står i en stor steinpark med mange monumenter fra kinesisk historie. Krd. Ble utbredt i ti provinser og det var kloster i 100 byer. Den lysende religion. Også keiserhuset berørt.

Den ble en episode, brøt sammen ved forfølgelser midt på 800-tallet, og pga isolasjon, liten kontakt med kirken i vest, mangel på prester samt synkretisme.

Forkynnelsen omdiskutert: De satte korset sammen med lotusblomsten (buddhisme) og hvite skyer (taoisme) og drager (konfusianisme). Det ligner litt på Reichelts arbeid på 1900-tallet. Korset skal rage over alle andre symbol og vise den seirer. N.Thelle hevder det.

Nytt forsøk i det 13. og 14. årh. fra den vesterlandske kirke, ved Giovanni de Monte Corvino som arbeidet i Beijing i 34 år. Død 1328, da var det 100.000 kristne i Kina. Også det mislyktes. Ved forfølgelser og mangel på støtte fra Europa. Herskeren Kublai Khan bad paven om 100 misjonærer/prester, meldte det seg bare to, men de snudde hjem igjen.- En grunn til at det ikke lyktes, var også de store avstander, noen misjonærer nådde for eksempel aldri fram til Kina.

Utgangspunktet for misjon nå var Europa. I forb. med folkevandringene ble nye folk vunnet. Det fikk betydning for verdensutviklingen. Misj. kom fra klostrene, munkene. Columba i Skottland, Augustin i England, Willibrord i Nederland, Bonifatius i Tyskland, Ansgar i Danmark/Sverige. Alle blant germanere. - I den slaviske verden kom misj. fra den ortodokse kirke.

Bonifatius sendte brev til paven om mål og metoder som er aktuelle ennå.Pave Gregor den store instruerte sendebudene til England om at arbeidet måtte ha et lokalt preg, og at gamle kultsteder ikke måtte ødelegges. Han befalte bl.a. at det skulel være to erkebispedømmer - i London og York med 12 bispedømmer hver. Det tok 900 år å gjøre det.

Spesielt i denne tid er forbindelsen mellom misjon og politikk. Kr.d vinner inngang hos konger og fyrster, som så erklærer landet for kristent. Tvangskristning skjedde i denne sammenheng. Eksempler er Karl den store, Vladimir og Norges kristning. Men Norge hadde mye sjøforbindelse med Nord-Frankrike, England og Irland og sjøfolkene tok den nye troen med seg hjem. I den senere tid mener historikerne at dette skjedde mye tidligere enn man trodde før. Det må ha hendt relativt lenge før år 1000.

Selv om mye skjedde ved tvang, hevder Myklebust at kristen forkynnelse og undervisning var viktig. Bare det kunne forvandle hjerter og liv slik det skjedde. Georg Sverdruk skrev også om det slik: ”Forkynnelsen var det grunnleggende og bærende moment i kristningsverket” . Han nevner en tredobbel forkynnelse i arbeidet: preken, moralsk eksempel og underet som viste hedningene Guds allmakt.

I denne tida ble kristendommen konfrontert med Islam, dens største motstander. Islam tok nå store områder i Midt-Østen, Nord-Afrika og deler av Sør-Europa. Slaget ved Poitiers i 7xx ble et vendepunkt i vest, og senere i øst i Jugoslavia. Korstogene i det 12. og 13. årh. var et motangrep fra kirken.

Det var spredte forsøk på misjon blant muslimer av ”fri-predikanter” som Frans av Assisi i Egypt i 1219, og Raimund Lull i Nord-Afrika der hana ble martyr.

Spørsmålet: Hvorfor gikk kirken til grunne i Nord-Afrika har fått flere svar:

1. Araberne utryddet de kristne.
2. Kirken hadde ikke slått tilstrekkelig rot i landet fordi kr.d. var mest knyttet til Rom og det latinske folk.
3. Den viktigste årsak var trolig hos de kristne selv, ved lange stridigheter mellom dem (den domatistiske strid). Kirken var en død kirke før islam kom.
4. Viktig var også kirkens kontakt med staten, Rom, vandalske som var ariansk og dermed kjettersk - .

3. År. 1500-1800: Den moderne verdensmisjonen begynner - og tar form.

Omkring år 1500 begynte en ny tid, mye pga de store oppdagelsesreiser. Dermed ble verden større for europeerne og horisonten utvidet. Nå begynte en stor misjonstid, særlig fra Spania og Portugal og dermed av katolikker.

1) Romersk-katolsk misjon.
Katolske misjonærer tok fatt på misjonsoppgaven omtrent på samme tid som reformasjonen skjedde. De dro til Amerika, Afrika, India, Kina og Japan. Francis Xavier reiste til India og Japan, Bartolomeo de las Casas til Amerika, Nobili til India, samt Ricci og Schall til Kina. De fleste var jesuitter.

Typisk for denne misjon var koblingen mellom misjon og politikk. Der de hvite tok nytt land, ble også den kristne tro tatt med dit. Denne misjonen har vært sterkt kritisert av historikere og politikere. Utvilsomt ble det brukt mye makt og tvang, for eksempel i Mexico fra 1522. Etter 14 år var det 5 mill. døpte og fire år senere 9 mill. Det er åpenbart at dette var massedåp ved tvang.

Misjonen hadde en fast organisasjon med paven som leder. Den var altså en kirkelig virksomhet der alt ble bestemt fra høyeste hold, også utdannelse av misjonærer foregikk i Roma. - Mot slutten av 1700-tallet opplevde kat. en krise, dels pga av nye kolonimakter som de protestantiske land Nederland og England, og dels ved indre stridigheter og opphevelsen av Jesuittordenen.

2) Protestantisk misjon
Tradisjonelt har en ment at Luther ikke var misjonsmann. Det var hans motstander Erasmus som skrev om misjon i 1535 - en flammende utfordring om å drive misjon i andre land. Det kan se ut som at Luther ikke var opptatt av dette.

Hvorfor var det slik?
Noen mener her at Luther egentlig hadde nok med sitt arbeid for reformasjonen. Selv om han var et arbeidsjern, er det grenser for det et menneske kan klare og tenke på samme tid. Dessuten hadde ikke Tyskland kolonier og hadde derfor ikke direkte kontakt med andre folkeslag - som for eksempel Spania og Portugal. Noen mente også at misjonsbefalingen bare var gitt til apostlene, det var en engangshandling. De mente at evangeliet var forkynt i hele verden, Rom.10,18. I tillegg hadde Luther en forventning til dommedag og en lære om forutbestemmelsen som virket inn på misjonssynet.

Et nytt syn på dette har senere trengt seg fram, og det henger sammen med ny Lutherforskning.[2] De mener bestemt at Luther var en misjonsmann for tyskere, på samme måte som Jesus for jødefolket. Han mente han sto i en misjonssituasjon. All virksomhet for evangeliet var misjon og all forkynnelse var misjonsforkynnelse. Teologien hans var misjonsteologi. Misjonen var ett med kirken og Ordet. Han forsto situasjonen som motsetning mellom Kristus og Satan, ikke mellom land. Teologien var avgjørende, ikke geografien. Hedninger blir da alle ikke-troende - i andre land eller naboer som er hyklere eller falske kristne.

Det går også fram av hans kirkeforståelse. Der ordet og sakramentene er, der er kirken, og der utbres den, dvs. misjon. Derfor er ikke misjon noe spesielt.

Likevel: Myklebust sier: ”Det er en kjensgjerning av gjennombruddet til misjonsvirksomhet kom … med pietismen, med vekkelsen.”[3]

Her er altså både et negativt og positivt svar. Men misjonen nå har sin forutsetning og inspirasjon i den reformasjon Luther kom med. Også protestantisk misjon ble knyttet til myndighetene. Et kristent land hadde ansvar for sine folk, også kolonier. I Skandinavia tok de arbeid opp blant samer, indianere, eskimoer og indere i Trankebar, India. En rekke arbeid ble satt i gang i Amerika, Indonesia.

En kjent indianermisjonær er John Eliot d. 1690, som arbeidet i 44 år i Ny England.[4] Senere finner vi David Brainerd d. 1747 som indianermisjonær.[5] Han er kjent også for sin detaljerte dagbok fra sine reiser. Han skriver sterkt om sine egne tanker som kristen og misjonær.[6]

Protestantene tok ikke alltid vel imot misjonstanken. Det var til og med motstand, særlig fra de ortodokse. Misjonsbudet gjaldt bare apostlene, alle nasjoner hadde hørt evangeliet da. Hedenskap var frafall fra den kristne troen.

Justinian von Weltz var lekmann og ga hele sin formue til misjonen. Han var både ortodoks og pietist. Han ville ha teologisk utdannede misjonærer med ordinasjon, men ønsket samtidig åndelig fornyelse og et eget misjonsselskap. Det lyktes ikkje for ham, og han reiste selv ut som misjonær til Hollandsk Guyana, d. 1668. Pietismen fullførte hans tanker om misjon.

Fra 1706 begynte dansk-norsk misjon i Trankebar, Sør-India, litt sør for Madras. Kong Fredrik IV tok initiativet, men pietistene i Tyskland skaffet misjonærer som igjen fikk støtte fra England. Ziegenbalg og Schwarz var blant arbeiderne. O.G.Myklebust kaller dette ”tidens betydeligste misjonsdåd”. Men det døde ut.

Brødremenigheten gjorde den største innsats. På 20-30 år sendte et lite kirkesamfunn ut 260 misjonærer både til Amerika, Grønland og Afrika. De klarla tre viktige tanker: 1) Misjonsoppdraget gjaldt for hele verden og hele kirken skulle være med. 2) Den arbeidet uavhengig av kolonistyret. 3) Den ble banebryter for misjonen blant de evangeliske.

4. År. 1800-2000: Det store gjennombruddet og senere: Nåtiden.
Warneck kaller 1800-tallet for ”misjonsårhundret” og Latourette kaller det ”det store århundre”. Misjonsiveren og arbeidet kan bare sammenlignes med den eldste kirke, sier Myklebust.

Først ut var England. Cooks reiser som oppdager utvidet folkets horisont, og vekkelsen ved metodismen førte til at folk var opptatt av Gud. Skomakeren William Carey reiste ut som baptistmisjonær. Kjent er hans preken i 1792: Vent store ting av Gud, og våg store ting for Gud. Han hadde motstand, men reiste til India i 1793. Han imøtegikk ortodoksiens påstand om at bare apostlene skulle drive misjon. Da ville også dåpsbudet bare gjelde dem, da har de som har forkynt for hedninger handlet uten fullmakt, og da kunne ikke Jesus ha gitt løftet så omfattende: Alle dager - til jorden ende. Mat. 28,20. - Selv om det var mange ”hedninger” hjemme, hadde de nådemidlene hos seg og har dermed anledning. Det har ikke hedningene.

Flere land fulgte i Careys fotspor. I bl.a. Skotland ble misjonen en kirkesak, slik også i frikirkene, særlig i USA.

Noen trekk i arbeidet framover:
Interkonfesjonalisme.
Reaksjon: vekt på bekjennelse og kirke.
Alliansetanke og bevissthet om konfesjon.
Jødemisjon.
Rom-katolsk misjon.

Noter:
[1] Her etter O.G.Myklebust: Misjonskunnskap, 1972.
[2] Her tenker en på Werner Elert, Karl Holl o.a.
[3] O. G. Myklebust: Misjonskunnskap 1972, s. 8.
[4] Se S.M.Houghton: Five pioneer missionaries. The banner of truth trust, 1965, s. 171ff.
[5] Five pioneer missionaries, 1965, s. 17ff.
[6] J. Edwards: David Brainerd. His Life and Diary. Moddy, 1949.